Petter Moen: Hurra for den nye frivilligheten!

17. mai-tale ved pro bono-konsulent Petter Moen.

17. mai er dagen da hele landet løfter i flokk. Noen går foran og løfter fanen, som er sydd på dugnad av det lokale husflidslaget. Noen står opp i otta, og baker rundstykker til korpsbarna som har spilt på flaggheisingen.

Andre har pyntet skolegårdene med norske flagg og nyutsprungne bjørkekvister, og de som holder taler på grunnlovsdagen har sittet og flikket på teksten i de små nattetimene, etter at de har strøket flaggene og 17. mai-sløyfene og penklærne til barna og seg selv. 

Og alle kan det de driver med. De har kompetanse. De som er med i husflidslaget kan sysakene sine. Korpsbarna har lært å spille et instrument. Bollebakerne har realkompetanse fra kjøkkenet hjemme. De som bærer fanen har øvd foran korpset i dagene før den store dagen, og de som har pyntet i skolegårdene fulgte godt med i fjor, og lærte nok et og annet pyntetriks da.

Ja, 17. mai-talerne kan vel være både kompetente og amatører, men det skal de ha, de setter av tid på egen fritid for å gi sitt for det store nasjonale løftet denne dagen. 

Det legges ned tusenvis av timer på å skape den nasjonaldagen vi alle er så glad i. 

17. mai er en storstilt dugnad og et eksempel på kraften i frivilligheten.  Alle kaster glans over denne dagen. De skinner og brenner av frivillig engasjement. 

Hurra for 17. mai!

Og flammen sprer seg, frivillighetsflammen sprer seg over dette landet som vi elsker. Den stiger frem over et land som er både furet og værbitt, med en varme og en raushet som ingen ende vil ta. 

Nå har den tent lyset i et mangfold av mennesker under en ny fane, Prosperastiftelsen, og vi ser hvilke innsats som gjøres for andre, for sosiale entreprenører og frivillige organisasjoner, for sykehusklovner og kulturkafeer, for eldre og for unge. Konsulentene fra Prosperastiftelsen sitter i sene kveldstimer og diskuterer og drøfter. De intervjuer, skriver rapporter og kreerer presentasjoner.

Antagelig er vi vitne til en ny bevegelse av kunnskapsrike frivillige som bruker det de kan for å løfte andre. Pro bono publico, betyr «for det offentlige gode», og uttrykket brukes om arbeid som utføres frivillig og ubetalt som en tjeneste til det offentlige samfunnet.

Sammen utgjør konsulentene fra Prosperastiftelsen den så kalte kompetansebaserte frivilligheten. De er lærere, prosjektarbeidere, advokater, direktører, innovatører, helsepersonell, sosiologer, selvstendige næringsdrivende, og de har en drøss av studiepoeng. Om vi bekledde vårt langstrakte, lille land der høye fjell står plantet mellom hus og mennesker og ord, med alt innholdet i cv-ene deres hadde det sikkert kunne dekke et område fra Kirkenes til den ytterste nøgne ø et sted langt sør i landet.

Kompetansebasert frivillighet er raushet satt i system der vi løfter i flokk for samfunnets beste. Det er ikke småtteri! 

Og de er nesten tusen mennesker, disse konsulentene; tenk hvilket 17.-mai-tog det ville blitt om de stilte seg i rekke og rad og marsjerte gatelangs. Hurra-ropenen ville runge mellom husrekkene, og folk ville stikke hodene ut av vinduene og undre seg over lyden og mangfoldet i dette underlige skue av et tog. 

Hurra for Prosperastiftelsen!

Vår historie har lange tradisjoner for dugnad og frivillighet. Norske menn og kvinner i hus og hytter og i de tusen hjem har kjempet og grått, feiret og jublet. 

I 1814 og i 1905 tok våre forfedre ansvar og kjempet for egen grunnlov, selvstendighet, eget flagg og nasjonalsang.
Og vi elsket dette landet, mellom bakkar og berg, og elsker det fortsatt.

Så ble vårt lille land og våre verdier angrepet i 1940, og åpenheten ble helt borte og ingen turte å vise raushet bortsett fra når ingen så det.
Men frivilligheten til å kjempe kunne ingen krig eller andre makter stå i mot, for den var usynlig. Den levde i hjertene. Den levde mellom menneskene. Den drev gutta på skauen til farefulle og modige aksjoner. Frivilligheten levde i den illegale pressen. I nabolagene, i bygårdene, mellom husene. Frivilligheten var vår usynlige binders som bandt folk sammen, og tusenvis av stemmer ba høyere makter signa vaart dyre Fedreland, og lysa fred fra fjell til strand.

Og så ble det fred. Det ble fred! I 1945 ble rausheten og åpenheten tatt tilbake. Jeg heier på freden, og elsker dette landet, med egen grunnlov og det hele!!

Dette lille landet vi elsker og alltid har elsket ble rammet av terror i 2011. Vi kan ikke forestille oss hvor redde ungdommene på Utøya var. De var redde alene og de var redde sammen. De hjalp og trøstet og oppmuntret hverandre mens de gråt. Nok en gang ble vi vitne til kraften i frivilligheten da folk la ut på vannet med båtene sine for å redde ungdommer som hadde lagt på svøm. I tiden etterpå, når vi forstod omfanget av terroren, samlet hele nasjonen seg i sorg. Vi delte på sorgen og løftet hverandre. Vi erfarte at «Delt glede er dobbelt glede. Delt sorg er halv sorg”. Vi holdt hverandre i hendene, og så sang vi. Vi sang om vårt lille land. Vi sang til ungdommen og til hverandre og til hele verden.

I denne tradisjonen ser vi nå at frivilligheten tar nye former, og Prosperastiftelsen er et lysende eksempel på at frivilligheten ikke bare består av velvilje og lyst til å bidra, men også  å bruke sin kompetanse i raushetens tjeneste.

Er det noe et samfunn virkelig trenger så er det åpenhet og raushet og en god porsjon kompetansebasert frivillighet. De som driver med åpenhet og raushet lykkes bedre, og de lever bedre med sine egne begrensninger for de finnes selvsagt.
Det er nemlig slik at når vi deler vår vennlighet og viser raushet vil man oppdage at det er enklere å innrømme egne begrensninger. I et team fra Prosperastiftelsen kan man av og til kjenne på egne begrensninger, uansett hvor kompetent man er. Så opplever man kanskje at det er et par andre som har det du mangler. Gjensidig avhengighet er et av de tydeligste kjennetegn på gode team, og hver gang et team fra Prosperastiftelsen møtes forstår vi hvorfor.

Albert Einstein sa: « I det øyeblikket vi aksepterer våre egne begrensninger, beveger vi oss forbi dem», og følger vi salige Alberts råd, blir vi i stand til å løfte både  sosiale entreprenører, frivillige organisasjoner, faner og flagg. Vi skaper fred og forsoning, engasjement, verdier, og sterke fellesskap.

Hurra for 17. mai og Prosperastiftelsen!

Her finner du mer informasjon hvis du ble nysgjerrig på muligheten for å være frivillig i Prosperastiftelsen.

Innlegget ble opprinnelig publisert 2019.