Vi skal ikke tilbake – vi skal videre!

Anne Guri Solem
Prosjektkoordinator
Anne Guri Solem

Publisert først i Adresseavisa 17. april 2020

Mens noen ønsker å skru tida tilbake og andre kjemper i frontlinja mot viruset, er det heldigvis også dem som finner muligheter vi kan ta med oss i den nye normale normalen.

Jeg er så heldig å få jobbe med frivilligheten – dette nettverket av mer eller mindre organisert innsats for stort og smått. Frivilligheten er en nesten usynlig kraft som er med på å holde samfunnet i drift, selv i normale tider. Norge har mange solide føtter å stå på. Og ett av de stødigste har vist seg å være frivilligheten.

Jeg har den siste måneden sett utallige avisoppslag om og med fagfolk og eksperter som er bekymret for de mest utsatte i samfunnet. Ekspertene har bidratt med mange rop om krise, men få konkrete tiltak. Ja, det å stenge et samfunn har mange dilemma, og ett av dem er; hva skjer med sårbare barn og unge.

Så har jeg også sett, i det stille, en mobilisering, en kreativitet og innsatsvilje som har funnet løsninger. Der mange har ropt på tydeligere retningslinjer og tiltakspakker fra regjeringen og veiledere fra kommunen, har frivilligheten bare ordnet opp!

Frivillige grupper av dyktige fagfolk har funnet sammen, via ulike elektroniske plattformer, for å hjelpe ideelle organisasjoner med ulike tiltak. Innenfor smittehensyn og øvrige reglene har de tatt tak og funnet løsninger. Det er personer som til vanlig bemanner ulike møteplasser hvor deres tilstedeværelse er utsatte gruppers tynne kontakt med storsamfunnet. Listen over koronahelter er lang, og med god grunn. Mine helter er de som nå gjør en innsats for alle med svake stemmer – eller det som er helt uten stemme.

Norges utrolige rikdom er selvfølgelig en styrke og gjør det mulig å hjelpe mange. Men de som ikke er vant til mye forventer heller ikke så mye nå. De har ikke ministre og ordførere på kontaktlista si. De er vant til å komme sist i køa. Heldigvis er det noen som ikke bare ser, men gjør noe for denne gruppa, også nå.

Noen tror at statlige penger og regler mot forandring gir størst trygghet. Jeg har sett at tryggheten ligger i at en enkeltperson bryr seg om og faktisk ser et medmenneske. Og er villig til å hjelpe, ikke bare ved å bevilge penger fra oljefondet, men med sin egen erfaring, kunnskap og tid.

Jeg kjenner trygghet når Fellesverket, et tiltak Røde Kors har for ungdom, snur seg rundt og skaffer sårbare ungdommer mat. Som når den trygge møteplassen stenger, raskt finner løsninger slik at ungdommene som heller trekker til sentrum enn å være hjemme likevel får noen å snakke med. Ungdommer som ikke er ute fordi det er kjedelig å være hjemme, men fordi adressen de bor på forbindes med alt annet enn trygghet. Jeg kjenner også trygghet i at en annen gruppe frivillige hjelper Fellesverket med å se fremover, med å skaffe trygge voksne som kan møte ungdommene og gi dem støtte på sin vei videre, etter koronalivet.

Jeg ser at det gnager på personene bak Drive for life når de må stenge sine aktiviteter. Det er trist med instruktører som blir permitterte, men den store bekymringen i organisasjonen er hvordan det går med ungdommene nå. Drive for life hadde satt i gang arbeid med å nå ut til flere, men ser at de ikke kan opprettholde eksisterende tilbud. Men jeg ser også frivillige som jobber i kulissene for å mest mulig på plass slik at enda flere kan få hjelp når aktivitetene kan åpne.

Jeg ser miljøorganisasjoner som fortsetter å passe på at små og store beslutninger som tas i kommuner, fylker og statlige organer ikke ødelegger for en annen stor utfordring, nemlig klima- og naturmangfold-krisa. Der noen er villige til å forsake fremtiden i et forsøk å skru tida tilbake, er det noen, som aldeles frivillig og ubetalt, holder vakt. De gjør det fordi naturen selv ikke kan ta til motmæle.

Krisetid er utfordrende for mange. Jeg vet at det jobbes frivillig for at vi vite like godt hva vi skal gjøre for å ta vare på vår mentale som vår fysiske helse. Erfaringer fra andre land tilrettelegges for norske forhold, slik at vi kan bygge på andre erfaringer og raskere oppnå resultater. Og så viser forskning at de som gjør noe aktivt, sammen med andre – noe som oppleves meningsfylt for dem og verdifullt for andre, ja de står bedre rustet til å tåle livets opp- og nedturer. De som hjelper andre styrker også seg selv.

Jeg ser at frivillige både innenfor og utenfor organisasjonene nå hjelper til med kompetanse og kapasitet slik at både «koronatiden» og tiden etterpå skal bli så bra som mulig.

Ingen av dem roper på at alt skal bli som før. Ingen ting har noen gang blitt som før. Frivillige og deres organisasjoner har allerede forstått at vi ikke skal tilbake, vi skal videre. Videre i en ny retning, hvor noe av det gamle blir med , men hvor mye også blir annerledes.

Så ta godt vare på korpset og koret, sanitetsforeninga, speider’n, miljøbevegelsen, idretten og alle de andre frivillige organisasjonene. Det gjør godt å hjelpe dem – og de ser allerede konturene av det nye samfunnet. Et rausere, renere og kanskje også rikere samfunn. Hvis vi tør å gå framover!