Møt vår nye ansatt!

Fra 5. januar fikk Prosperastiftelsen en ny ansatt i administrasjonen. Med masse positiv energi, hjertet på rett plass, med stort engasjement for ideell sektor og interesse for kommunikasjon, er hun allerede et godt tilskudd til Prosperastiftelsen. Vi er så glad for å ha henne med på laget. 

Her kan du bli bedre kjent med henne og hvorfor hun ønsker å bruke sin tid og sitt engasjement på Prosperastiftelsen. Velkommen skal du være, Elin!

Å styrke dem som styrker andre

Etter ni år i helsefrivilligheten, primært innen psykisk helse og spiseforstyrrelser, har jeg sett hva ekte engasjement kan utrette. Jeg har møtt mennesker som brenner for saken sin – og jeg har kjent engasjementet på både godt og vondt.

En meningsfull jobb har alltid vært viktig for meg. Slik har det vært helt siden jeg var liten: et behov for å kjenne meg engasjert helt inn til beinmargen. Denne drivkraften kan selvsagt være både en styrke og en utfordring, men jeg tror mange i ideell sektor kjenner seg igjen. Derfor har det blitt en hjertesak for meg å ta vare på både eget og andres engasjement.

Det er også grunnen til at det kjennes riktig å nå være ansatt som kommunikasjonsansvarlig og prosjektkoordinator i Prosperastiftelsen – en organisasjon som jobber for å styrke nettopp dem som skaper verdi for andre.

Bilde: Elin Heitmann, Foto: Helene H. Rosshodt

"Jeg er en potet" 

Du trekker kanskje på smilebåndet når du hører utsagnet:

«Jeg er ansatt som ditten eller datten, men egentlig er jeg en potet.»

Har du jobbet i ideell sektor eller i en liten organisasjon, kjenner du deg kanskje igjen. Å være en potet betyr å gjøre litt av alt: kommunikasjon, prosjekt, drift, krisehåndtering – ofte samtidig. I mindre organisasjoner er dette helt nødvendig. Økonomien strekker ikke til. Få hender skal løse mange oppgaver.

Jeg har selv kalt meg potet mange ganger. Og misforstå meg rett: Jeg elsker poteter. De kan brukes til alt, er rimelige, næringsrike og smaker godt. Men her kommer haken: Poteten vet ikke om den skal være most eller fast. I suppe, bakt, skrelt eller med saus.

Med mer faglige ord handler dette om å stå i en rolleforvirring. Det kan høres uskyldig ut, men uklare forventninger, motstridende krav og manglende kontroll kan over tid føre til slitasje på ansatte og til slutt organisasjonen. Det å bli dratt i flere retninger med oppgaver man verken ønsket seg eller nødvendigvis er kvalifisert til gjør at den dårlige samvittigheten treffer presist i utilstrekkeligheten. 

En organisasjon kan drifte over evne en periode, men når stress og utilstrekkelighet får ta plass lenge nok kan det få store konsekvenser; Sykemeldinger, høy turnover eller dårligere arbeidsmiljø. På veien dit blir man en dårlig versjon av seg selv og man kjenner seg etter hvert like tom som en skrelt appelsin. Alt det søte innholdet er borte og det eneste som er igjen er det bitre skallet. Dette er sløsing med ressurser – både menneskelige og organisatoriske. 

Ideell sektor står ofte i et konstant jag etter midler.  Søknader skal skrives, nye prosjekter utvikles, nye behov møtes. Det er positivt med nyskaping, men det får en bismak når det går på bekostning av kjerneoppgavene. I denne prosjekt-jungelen er det lett å miste retningen og en må tilbake til start; “Hvem er vi egentlig for?”. 

Løsningen for bærekraftig drift er ikke å slutte å være fleksibel. Vi må kunne være poteter. Men vi må være poteter med rammer. Nettopp her kan Prosperastiftelsen bidra – blant annet gjennom å tydeliggjøre visjon, misjon og strategisk retning. Vi setter sammen et tverrfaglig team med konsulenter som sammen skal hjelpe organisasjonen med å løse en utfordring over 12 uker. Meningen her er aldri at konsulentene skal gjøre hovedjobben, de skal gi redskapene og innsikten slik at organisasjonen kan gjøre det selv. Enkelt sagt; vi gir ikke bort fiskestenger, vi gir kompetansen til hvordan en fisker. Det er hva jeg kaller en bærekraftig løsning! 

En naturlig forlengelse av min bakgrunn

Som sosionom med videreutdanning i psykososialt arbeid med barn og unge og motiverende intervju har jeg alltid vært opptatt av relasjoner, motivasjon og bærekraftig endring. Dette perspektivet tar jeg med meg inn i Prosperastiftelsen.

Forskjellen nå er at jeg jobber mer på systemnivå. I stedet for å støtte enkeltmennesker direkte, får jeg bidra til å styrke organisasjoner – slik at de igjen kan støtte flere.

For meg er dette en naturlig utvikling. Jeg har fortsatt hjertet mitt i ideell sektor, men får bruke erfaringen min på en ny måte. Jeg kjenner sektoren fra innsiden – både styrkene og sårbarhetene. Jeg vet hvor mye som står på spill, og hvor uendelige behovene kan oppleves. Derfor brenner jeg for at organisasjoner skal ha tilgang på kompetanse, struktur og tydelig kommunikasjon. Ikke for å dempe engasjementet – men for å bevare det.

Jeg gleder meg til å bidra til at Prosperastiftelsen fortsetter å styrke ideelle organisasjoner over hele landet. For når vi tar vare på dem som skaper verdien, legger vi også grunnlaget for varig samfunnseffekt.

Bilde: Elin med hunden sin Hedvig, foto privat